And it occurred to him at last, with the finality of knowledge, that he had never known another human being with any intimacy or trust or with the human warmth of commitment.Jeg vantrivdes gjennom den første tredjedelen av Stoner. Den distanserte, avmålte skrivestilen kombinert med den grunnleggende passive og aksepterende hovedpersonen ga et kjølig, livløst inntrykk – ikke minst fordi det var tydelig at vi også hadde å gjøre med en person med stor kapasitet for lidenskap. Han hørte tross alt Shakespeare snakke til ham på 300 års avstand, og byttet fra agronomi til litteraturstudier, men vi får aldri delta i denne følelsen. Det var da også desto mer tilfredsstillende å oppdage at denne stemningen åpenbart var tilsiktet, og en direkte funksjon av Stoners personlighet: «He had never got in the habit of introspection, and he found the task of searching his motives a difficult and slightly distasteful one». Lidenskapen, passiviteten og de svake introspeksjonsevnene blander seg så i ulike cocktailer i de forskjellige relasjonene han havner i: det katastrofale ekteskapet (hvor de tidstypiske kjønnsrollene blir en dødelig ekstraingrediens), det ømme, skjøre forholdet til datteren, den asymmetriske striden med den akademiske nemesisen, og det vidunderlige, lysende, men vergeløse kjærlighetsforholdet. Mest ukomplisert er tross alt vitenskapen og lærergjerningen, «the only life that had not betrayed him».
Det er en strålende bok. Man tenker på den lenge. (Til dels med raseri.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar