Here was revealed a completely different Anne to the child I had lost. (Otto Frank)Av en eller annen grunn hadde jeg aldri lest Anne Franks dagbok før. Kanskje jeg tenkte at den ville være mer som Myron Levoys hjerteskjærende Alan & Naomi, med den traumatiserte Naomi som faktisk ikke blir bedre. Men i virkeligheten er det jo omtrent motsatt – det er Annes muntre og temperamentsfulle normalitet som har latt denne boka skinne i alle disse årene – hennes bemerkelsesverdige tilpasningsdyktighet og evne til å være en aldeles alminnelig tenåringsjente selv innesperret i et anneks i to år, hvordan hun distanserer seg fra foreldrene, som alle skal og må, forelsker seg, er selvsentrert og idealistisk om hverandre, hvordan hun greier å leve ut så mye av det hun har i seg selv under en så tung begrensning.
Slaget ligger jo i at vi vet hva som skjer etter den siste siden med lett selvhøytidelig selvanalyse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar