Tolkenes land (David Mitchell: The Thousand Autumns of Jacob de Zoet)

Interpreters often have to provide both the answer and the tools to understand it.

Det er en ørliten referanse til Jacob de Zoet i The Bone Clocks, og boka viser seg da også å være et litt småskjelmsk forspill til denne. Her har vi Marinus og Marinus’ mørke motstykker, og mange ganger sier de rett ut hvordan tingene har seg. («I’m indestructible, like a serial Wandering Jew. ») Men det forblir i forbifarten, og det blir sjelden trodd av samtalepartnerne. Det går fint an å lese boka som en røverhistorie fra shoguntida og ignorere de okkulte hintene. Det man ikke kan ignorere, er Jacob de Zoets utvikling fra naiv og idealistisk guttunge til voksen mann med ryggrad. Og så er jeg svært sjarmert av bokas stadige fokus på tolker og oversettelsesproblemer, språket som maktmiddel, handicap og svøpe.