Up until now it was as if they shared a brain, or at least had created a new one that hovered between them, and they filled it with stuff, lines and stories and characters, like two taps might fill a bath.Nick Hornbys siste fortoner seg på mange måter som en knappere, enklere og blidere versjon av The Amazing Adventures of Kavalier and Clay. Det er både den livlige tidskoloritten (Swinging London og ikke New York i tida rundt andre verdenskrig), en del av persongalleriet og relasjonsmønstrene, men aller mest at boka er en uforbeholden kjærlighetserklæring til kreative arbeidsfellesskap. Når de virker, så lenge de virker, er det ingenting annet som kan matche følelsen av å lage noe helt nytt i fellesskap, «an experience like this, where everything clicks and everyone pushes you to do the best you can, better than anything you think you’re capable of».
Og i likhet med Michael Chabon vet Nick Hornby at slike magiske perioder ikke kan vare for alltid, at det på sett og vis ligger i deres natur. («But Tony was a storyteller, and he knew that if you looked at any narrative closely enough you could trace the unravelling back and back and back – right to the very beginning, if the story was good enough.») Om du er en slik en som Sophie/Barbara, er ikke livet over av den grunn. («She’d always suspected that she was the sort of girl who wouldn’t go home to see a sick father if she had a shot at a television series, but she’d rather hoped that the news would be revealed slowly, and not for a while yet.»)
En svært sjarmerende bok.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar