The number of students is falling: forty-five in the first week, twenty-three in the second, eighteen in the third, and this week only twelve. Twelve! An auspicious number, Wittgenstein says. He’s glad to be rid of the hangers-on.Jeg er litt i tvende sinn her. På den ene siden er Cambridge- og akademikersatiren utsøkt. (Spesielt kan jeg anbefale hvordan studentene stadig drikker seg fulle og oppfører versjoner av diverse berømte filosofers endelikt.) Og jeg liker personene, særlig den dekadente aristokraten Ede og den tilbakeholdne fortelleren Peters (som opplagt er nærmere og bedre venner enn de vet selv). Jeg har til og med en viss sympati for den forpinte Wittgenstein jr. selv, som lever og lider helt og holdent i ideenes verden, og for den intense, kvernende retorikken hans.
Samtidig har jeg problemer med å svelge Iyers holdning til den disippelaktige kulten de ellers så lettsindige studentpartyløvene danner rundt den åpenbart forstyrrede, om ennå ikke fullstendig sinnssyke foreleseren sin (det er tolv av dem, for crying out loud!). Ser han tross alt en verdi i det? Romantiserer han det ikke litt, det dypt selvsentrerte og fåfengte prosjektet til Wittgenstein jr.? Og hva med siste del, der han (hvis vi på noen måte skal regne ham som et rasjonelt og voksent menneske) åpenbart misbruker profetposisjonen sin, og tar et temmelig destruktivt skritt ut fra ideenes rike?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar