Nostalgisk nostalgi (James Herriot: All Creatures Great and Small)

DIDN’T SAY ANYTHING about this in the books, I thought, as the snow blew in through the gaping doorway and settled on my naked back. I lay face down on the cobbled floor in a pool of nameless muck, my arm deep inside the straining cow, my feet scrabbling for a toe hold between the stones.

James Herriot-bøkene er dypt nostalgiske i seg selv, de er minner om en enkel uskyldstid på Yorkshire-landsbygda, og for meg er det dobbelt nostalgisk å lese dem, siden de er blant bøkene jeg gjenleste flest ganger i oppveksten. (Det er definitivt disse bøkene og BBC-seriens feil at jeg primært forbinder veterinæryrket med armer langt opp i kuskjeder.) Det var lenge siden sist, og det er deilig å se at alt fortsatt er der: den ville naturen, de vittig-kjærlige portrettene av Yorkshire-bøndene, og ikke minst den fantastiske karismatiske, men vilt lunefulle Siegfried Farnon. («I had known Siegfried long enough to realise that some of his ideas were brilliant and others barmy; and he had so many ideas and they came in such a constant torrent that I often had difficulty in deciding which was which.») Og så er det Herriot selv, med sin milde, unnskyldende skotske sjarm. Det er lett å skjønne hva Helen så i ham.