På mange måter minner denne meg om Ian McEwans Atonement, fordi den leker med fiksjon og sannhet og utfallsrom på lignende måter (How could that constitute an ending?), samtidig som den er uhyre følelsesdrevet: Naos barnlige og godmodige stemme som forteller om de virkelig fryktelige tingene som skjer med henne, er ofte trist, tidvis rystende. Men historien hennes går i tandem med historien om en viss halvt japansk forfatter ved navn Ruth, som virker vel så fiksjonalisert som Nao, og som reagerer på og annoterer Naos dagbok underveis. Og mot slutten slipper forfatteren (hvilken?) realismen og velger eksplisitt og kjølig et lykkelig utfall.
Det funker, men kanskje ikke optimalt. Bokas styrke er uansett i Nao og familien hennes: den vidunderlige gamle zen-nonne-oldemoren, faren og grandonkelen, den flerfoldig dokumenterte kamikazeflygeren.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar