Dette var min første Anne Brontë, siden jeg heller har konsentrert meg om å lese de drittsekkglorifiserende søstrene hennes i filler, og forventningene mine var relativt lave. Men jeg likte The Tenant of Wildfell Hall overraskende godt – vel er den tungt moraliserende og full av oppbyggelige passasjer fra Bibelen (jeg har kanskje en unaturlig høy toleranse for slike), men jeg synes den er god som skarp studie av hvilken effekt det hadde på både kvinner og menn at kvinner i praksis var krøtter og menn universets herskere og frie til å være så polygame de gadd. Og et virkelig smertefullt realististisk bilde av et ekteskap som antagelig må ha vært ganske gjengs – ektemannen er ikke noen demon, men et ikke uvanlig produkt av sin tid: han er utsvevende, fordrukken, respektløs og utro, men for eksempel ikke voldelig. Sånn kunne det gått etter mang en lykkelig slutt i en 1800-tallsroman.
Helen er en verdig Brontë-heltinne, med Jane Eyres ryggrad og åpenhjertige tale. Gilbert Markham, derimot, er ikke noen opplagt helt, han starter med en rekke av de samme svakhetene som Helens mann har – lettsindig, grunn og bortskjemt. Systemfeil. Det er bare vekten av Helens fryktelige opplevelser som får snudd ham, og selv på slutten sitter man igjen med følelsen av at hun overvurderer ham.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar