tirsdag 22. juli 2014

Dickens ser stjerner (Eleanor Catton: The Luminaries)

 ‘My beginning was the albatrosses.’ ‘That is a good beginning; I am glad it is yours. Tonight shall be mine.’ ‘Ought we to have different ones?’ ‘Different beginnings? I think we must.’
Det er mye som er bra med The Luminaries, men den er helt utilgivelig lang. Først brukte jeg 200 sider på å i det hele tatt bestemme meg for om den var verdt en sjanse (for så lang tid tar det før kinesisk-eske-eksposisjonen tar deg til poenget), og så var det forsyne meg over 600 sider til. På mange måter er det en slags kriminalroman, et mysterium satt i et newzealandsk gullgravermiljø på 1860-tallet, og stilen er som snytt ut av 1860-tallet de første 700 sidene eller så, sånn rent bortsett fra den fiffige synsvinkelbruken med multiple upålitelige fortellere, og selvfølgelig at forfatteren hele tiden presenterer maorier og kinesere som velavrundede og ofte mer sympatiske personer enn europeerne, som tidsriktig ser på begge grupper som krøtter og nærmest holder dem som livegne. Men så, på slutten, begynner historien på nytt, og frigjør seg fra Dickens, leker med formen og løser mysteriet, men er nå egentlig bare opptatt av den overnaturlig pregede kjærlighetshistorien som viser seg å være begynnelsen og slutten på alt. Disse siste sidene, de er virkelig noe spesielt. Men det tar altfor lang tid å komme dit, og man må vasse dit i et hav av grunne, usympatiske personer.

2 kommentarer:

Unknown sa...

Hm, jeg har etter 180 sider fortsatt ikke helt bestemt meg for om den er verdt det ... Prøve 20 til, altså?

Hanne sa...

Vel, den blir mer selvmotiverende sånn ca. rundt der. Men jeg er fortsatt sur på den fordi den ødela lesestatistikken min for i år, jeg brukte forsyne meg over en måned på den!