mandag 31. mars 2014

Valhall, plutselig (Douglas Adams: The Long, Dark Tea-Time of the Soul)

I don’t go to mythical places with strange men.
Den er definitivt ikke like smart og elegant konstruert som forgjengeren, og den sliter avgjort enda mer med løpske ville påfunn, og det tar altfor lang tid før hovedpoenget dukker opp, men det er et morsomt hovedpoeng, og det hadde slett ikke falt meg inn at dette var en slags mellomting mellom American Gods og Marvel-versjonen av Valhall, men det var det. Og jeg må si at Tor er ganske elskelig i alt sitt trumpete raseri, og at Odins hang til søvn og rent lintøy («He had also slept through the whole of 1986 and hadn’t missed it.») virker som en forståelig strategi i møtet med det moderne mennesket. Og selvfølgelig er det veldig mye å le av her, ikke minst Dirk Gently selv. Strategien med å følge etter noen som ser ut som om de vet hvor de skal i stedet for å se på et kart, f.eks. «There is a school of thought which says that you should consult a map on these occasions, but to such people I merely say, ‘Ha! What if you have no map to consult? What if you have a map but it’s of the Dordogne?'»

Ingen kommentarer: