Sweet Analytics, 'tis thou hast ravish'd me! (Christopher Marlowe: Doctor Faustus)

Jeg har en bitteliten elisabetansk dramaperiode her. Kit Marlowe koser seg voldsomt med å beskrive både Faustus' kunnskapsgrådighet («Philosophy is odious and obscure;  / Both law and physic are for petty wits; / Divinity is basest of the three, / Unpleasant, harsh, contemptible, and vile: / 'Tis magic, magic, that hath ravish'd me.») og fruktene av handelen med djevelen (det ble fort stille om kvalene da han fikk den skjønne Helena – «Was this the face that launch'd a thousand ships, / And burnt the topless towers of Ilium / — Sweet Helen, make me immortal with a kiss.»). Så angrer da heller ikke Faustus særlig mye før i aller siste øyeblikk, og fortapelsen er et faktum.