I dødsskyggens dal (Donna Tartt: The Secret History)

I suppose at one time in my life I might have had any number of stories, but now there is no other. This is the only story I will ever be able to tell.

Jeg plukket opp Secret History igjen fordi jeg hadde en fornemmelse av at den måtte være veldig forskjellig fra The Goldfinch. Og den er jo det, The Goldfinch er en barokk og overflommende coming-of-age-historie, og tross alt ganske optimistisk i all sin elendighet,  mens Secret History kanskje aller mest er en slags psykologisk thriller, nerveslitende og mørk (og i den grad den er coming-of-age, dreier det seg om en kraftig innsnevring av alle mulighetene som lå i hovedpersonen). Jeg hadde glemt riktig hvor ille det gikk, hvordan den ender i bitter desillusjon over det meste hovedpersonen beundret og strebet etter til å begynne. 

Men likevel, Richard Papen og Theo Decker er jo helt slående like! Begge er omskiftelige førstepersonsfortellere som bare unntaksvis slipper informasjon om seg selv, men alle disse strøopplysningene tyder på samme type dragning mot virkelighetsflukt (også i form av heftig selvmedisinering), destruktive tendenser og stadige løgner og utelatelser. Men mens Theo alltid har en motvekt mot den mørke siden, alltid er elsket, havner Richard hos Julian Morrow (not the benign old sage, the indulgent and protective good-parent of my dreams, but ambiguous, a moral neutral, whose beguiling trappings concealed a being watchful, capricious, and heartless) og den kalde, forskrudde Henry Winter (som føler lite og organiserer bakkanaler for å unnslippe å tenke også). Det er ikke vanskelig å forestille seg at Theo også kunne lagt livet sitt i hendene på disse to.

Og så må man jo nevne hvor morsomme begge bøkene er, selv i de svarteste stunder, og det akademiske miljøet ved Hampden er jo ubetalelig. «Dr. Blind (pronounced “Blend”) was about ninety years old and had taught, for the past fifty years, a course called “Invariant Subspaces” which was noted for its monotony and virtually absolute unintelligibility»! Og den gresselige bibelgresklæreren de får til slutt!