Finnes det noen sunn reaksjon på Holocaust? På andre verdenskrig? Er det kanskje med nødvendighet sånn at ingen reaksjon er riktig navla? Er det kanskje vel så sinnssykt å slå seg ned i suburbia som å forsvinne ut i verden på en vill mangeetappersflukt fra virkeligheten, outrerte og halvt parodiske som superheltplottene som Joe Kavalier og Sammy Clay kverner ut i glansperioden sin?
Men vel så mye handler boka om magien i kreative fellesskap, om kjærlighet og lojalitet og bånd som varer hele livet. Som man kanskje trenger hjelp både til å komme tilbake til og til å komme seg løs fra. Jeg liker at Chabon sjelden er ute etter å knuse personene sine (selv om det ville vært lett å gjøre det), men heller å se hvordan man realistisk kan komme seg gjennom ørkenvandringer og tornebusker. Dessuten ville det jo ikke vært Chabon om det ikke også var veldig morsomt og hadde et brokete og barokt persongalleri.
Det er en sånn bok hvor du blir så engasjert i hovedpersonene at du blir litt snurt når den er over. Da er det fint at det var ekstramaterialer i min e-utgave – noen forkastede kapitler og et par småhistorier fra mange år seinere. De er fine, særlig den som heter «The Return of the Amazing Cavalieri»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar