lørdag 8. juni 2013

Syrinblomstring (Terry Pratchett: Night Watch)


 Det skal ikke mye til for å få meg til å lese Night Watch om igjen ved syrinblomstringstid. Det er for Sam Vimes’ skyld jeg elsker Terry Pratchett aller mest, og Night Watch fyller inn historien hans med akkurat det vi trenger: Den lar oss se Vimes slik han var som helt ung, grønn bak ørene, naiv, tidvis idealistisk, før den mørke bølgedalen vi treffer ham i i den første Vimes-boka. Og ikke bare det, vi får se den unge Vimes fra den andre siden av bølgedalen gjennom øynene til den eldre Vimes. Det er nok pinefullt for Vimes d.e., men veldig rørende for leseren. Og gjennom hele boka renner en varm strøm av tro på at selv om revolusjoner og store visjoner alltid vil slå feil, kan enkeltmennesker som oppfører seg anstendig, oppnå det utroligste. Og for øvrig er portrettet av den purunge Vetinari fullstendig uimotståelig.

Det kan nok hende jeg må lese den neste gang syrinene blomstrer også.

Ingen kommentarer: