Det er alltid rart å lese om igjen bøker man ikke har lest siden man var veldig ung. Min første opplevelse av Victoria er et vagt, svømmende minne om høytlesing på skolen, kan jeg ha vært tolv? Neppe mer. Det jeg husker tydeligst er scenen der Johannes redder Camilla Seier fra å drukne, og ellers har jeg bare en svak fornemmelse av å ha blitt grepet av kjærlighetshistorien. Det må ha vært i en alder da samtlige av Johannes tanker og filosoferinger må ha gått meg fullstendig hus forbi. Siden har jeg nok lest den igjen, kanskje i 15-årsalderen – en romantisk, star-crossed-lovers-lesning. Stakkars Johannes og stakkars Victoria, verden og skjebnen var imot dem!
Inntrykket var et ganske annet nå, fordi det blir så åpenbart at hindringen for dette forholdet mest av alt ligger i Johannes. Den helt unge Johannes, følsom og drømmende, er nydelig skildret, men allerede i den første episoden, der han ror Victoria, Otto og Ditlef ut til øya, ser vi den stolte og nærtagende Johannes som er så viktig for hvordan dette går videre. Den mistenksomme, sjalu og temmelig hårsåre Johannes. Når Victoria kommer til Johannes etter Ottos død, kan jeg ikke se annet enn at den hemmelige og heller useriøse forlovelsen mellom Camilla og Johannes er et påskudd for å ikke gjøre alvor av svermeriet, ikke grunnen. En unnskyldning.
For Johannes kjenner aldri Victoria, og hun er aldri en person for ham, hun er en drøm og et ideal, fjern og opphøyd. Han bruker henne som drivstoff i litteraturen sin, han vil skrive henne, ikke leve med henne. Og slik satt jeg igjen med et bilde av Johannes som irriterende egoistisk og enøyd opptatt av seg selv og sitt verk. Svermeriske nyromantiske diktere er neppe det beste kjærestematerialet. (Og slik kom jeg inn på DeLillos. For han skal jo bare spille gitar, og det blir neppe noe å leve av.)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Jeg må plukke den frem igjen, jeg også. Kanskje til og med på papir - jeg har en sånn pen illustrert hardcoverutgave. Jeg kikket på den for ikke så lenge siden, da jeg nettopp hadde kjøpt en liten bunke Hamsun-paperbacker til nevøen min, og oppdaget litt for sent at de hadde modernisert stavemåten! Jeg ble rent lei meg og angret nesten på kjøpet, men så fant jeg ut at for en som ikke har lest dem før, var sikkert den nye utgaven fin nok. Litt som at det kan være helt greit å lese en oversettelse dersom man ikke har lest originalen. (Men ikke etterpå!)
Min e-bok er også modernisert, dessverre. Det blir jo ikke helt det samme. (Interessant nok ser de ut til å ha vært rørende lojale mot Hamsuns tegnsetting!)
Legg inn en kommentar