Ned Beauman: The Teleportation Accident

Etter Mnem var det stas å lese noe genuint morsomt, og The Teleportation Accident er et rent overflødighetshorn i så måte. (‘When did you become capable of sarcasm?’ ‘Things happen in war.’) Samtidig har den et særdeles barokt og selsomt plott, som likevel for det meste klarer å holde styr på alle tråder (og tentakler), noen av de villeste personene jeg har vært borti (f.eks. Gorge, som ikke ser forskjell på representasjoner og virkelighet, og til slutt til og med går til angrep på sine egne gester), og skildringen av avantgardekunstnere i Berlin på 30-tallet er ubetalelig.

Men den handler om rotløshet – ikke bare hovedpersonen, den berlinske scenedesigneren Egon Loeser (som nekter å høre om politikk, inkludert nazismen og utryddelsen av hans egne jødiske venner), men også hans elskede Adele Hitler(!) (som bare ligger med berømte menn, men bare én gang med hver), den skranglete amerikanske svindleren Scramsfield i Paris, som bare er en skjør fasade rundt et svart hull, og den fullstendig kyniske Rackenham («He had an educated, ironic, very English manner, at once sharply penetrating and affably detached, like someone who would always win the bets he made with strangers at weddings on how long the marriage would last but would never bother to collect the money.»). Og teleportering er det siste noen av dem trenger.

’Did you ever hear about that question Bailey used to ask? “What’s the one thing in the world that can uproot almost anything?” And that’s what he thought he wanted to invent. But what he should have invented was the opposite of that. The opposite of a teleportation device. That’s what we all needed. Something that could actually root a man in his surroundings. Wipe off some of the lubricant.’