Enmannsshow (Hilary Mantel: Wolf Hall)

Thomas Cromwell, malt av Hans Holbein d.y.

Your Protestant painter has missed the mark this time. For one never thinks of you alone, Cremuel, but in company, studying the faces of other people, as if you yourself mean to paint them. You make other men think, not “what does he look like?” but “what do I look like?”

Hilary Mantel har sagt i et intervju at hun skriver historiske romaner fordi hun ikke fikser det der med plott – og hva nå sannhetsverdien enn er i det, Wolf Hall er et sjeldent intenst enmannsportrett av en mann som vinner fram i verden utelukkende på grunn av sin personlighet og evner. Sin intelligens, sin viljestyrke, sin enestående evne til å lese og spille på menneskene som omgir ham. Fra mishandlet håndverkersønn til kongens fremste minister. Pragmatisk, ikke kynisk. Sardonisk og tilbakelent observant. Rørende lojal mot kardinal Wolsey mot slutten, vaktsomt realistisk mot Henrik 8.

Hele romanen er fortalt i tredje person presens, alltid fra Thomas Cromwells synsvinkel. Resultatet er den mest levende fiktive (ja, for han er jo fiktiv, historisk eller ei) personen jeg har møtt på på aldri så lenge.

Og plott og slikt? Jeg absolutt nekter å lese meg opp på biografien før jeg har lest Bring up the Bodies.