Mnem er som en Prezi-presentasjon. Riktignok forteller den en ganske lineær historie om en mann som kommer tilbake til byen der han ble født og oppdager noe nytt om seg selv, men den kan når som helst finne på å zoome inn eller ut av den lineære fortellingen – brette ut en ørliten detalj i all sin historiske dybde og bredde (en tulipan i en bøtte utdypes for eksempel med en lang historie om et nederlandsk ektepar som blir tulipanspekulanter på 1600-tallet, som igjen utdypes med en utgreiing om tulipanens (kultur)historie), eller avbryte for å gi et overblikk over verdenshistorien fra Big Bang av. Samtidig er den stramt strukturert etter den originale byplanen til eksperimentbyen Nem, og historien fortelles gate for gate.
«Formen i et kunstverk bør ikke ta overhånd og tilsløre eller ødelegge for innholdet», skriver Stranger selv i appendikset til boka, og det synes jeg ikke formen gjør. Samtidig synes jeg formen er langt sterkere enn innholdet i denne boka. Strukturen er nydelig gjennomført, men samtidig irriterer det kjølige fugleperspektivet i hovedhistorien meg, det utstudert nøytrale språket, den stadige fortellingen i futurum. Jeg tviler ikke på at denne avstanden er (til dels) tilsiktet, men jeg tror boka ville tjent på et varmere engasjementi fortellingen om Peter, Oliver og Nem selv. For jeg tror aldri helt på dem, selv om jeg blir sterkt engasjert i opprullingen av bakhistorien. Vi kommer nærmere revolusjonsflyktningene og tulipanspekulantene i de lengste historiske innzoomingene enn vi kommer Nems grunnleggere. I tillegg synes jeg nok man må være mindre slepphendt med språk og fakta om man skal være overbevisende som ensyklopedist.
Jeg lo veldig godt av forslagene til anmeldelser bakerst i boka, og synes godt forfatteren kunne kostet på seg å være vittig litt tidligere.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar